Vil starte med å si at jeg velger å dele denne historien, fordi dette også er en del av hverdagen. Jeg ønsker å gi et reelt bilde av det å være gründer her på bloggen, og da vil jeg også vise baksidene ved det å alltid skulle gi 100% (les 200%). For en tid tilbake, fikk jeg en aha opplevelse. Det var ikke bare ett menneske som som hadde sagt at jeg burde å ta noen pust i bakken, og ikke gi 200% hele tiden. Jeg vet jeg har ekstreme krav til meg selv. Det er ikke bra nok å jobbe 8 timer om dagen, selv om jeg er alenemamma, og må som alle andre alenemammaer gjøre alt selv når det kommer til Assistenten. For mottoet mitt er "Det er når andre gir seg, at du fortsetter!!". Da sier det seg selv at jeg ikke er fornøyd før jeg i snitt jobber minst 10 timer om dagen. I tillegg til det må jo selvfølgelig huset se ordentlig ut. Vennskap må pleies. Øve til spillejobber. Lage sunne og gode middager. Møter. Planlegging av nye prosjekter. Diske opp med smakfulle frokoster. Vaske og brette klær. Holde ut med en hund som konstant bjeffer (hehe skal introdusere henne senere;). Leke "alle mine kyllinger kom hjem", pusle, tegne, ja være en lekekompis med Assistenten... Og mestrer alt det andre livet har å by på. Listen er laaaang...... Alle disse tingene hver for seg går jo kjempe fint, men når man legger de sammen, legger til et samlivsbrudd på toppen med alt det fører med seg... Man fortsetter å gi 200% gass... Og dette varer i 2 år, burde til og med mine varsel lamper slått seg på. Men nei da! Selvfølgelig må jo jeg også klare å mestre det å være verdens beste mamma for min lille Assistent. Jeg elsker jo jobben min, så selvfølgelig skulle jeg alltid gjøre alt, på alle plattformer slik at jeg alltid var innovativ. Herregud, jeg har jo et fantastisk hus og har hjemmekontor, så huset må jo se bra ut... "Jeg er da ikke lat!". Hvis jeg et sekund lyttet til kroppen min, begynte jeg å kjenne at jeg faktisk var mer enn sliten, men jeg valgte å ignorere det. Selvfølgelig skulle jeg klarer ALT! "Det er jo når andre gir seg, at jeg fortsetter!". Så jeg fortsatte. Faren er at etterhvert, går denne "sliten" over i utmattelse og jeg tror ikke det var mange som så hvor innmari jeg slet for å klare å holde alle ballene i luften. Jeg tok på meg game face, smilte og latet som om jeg klarte det med glans. Ennå jeg merket at jeg var ordentlig "knekjørt" fortsatte jeg vel et helt år i samme tempo. Til en dag, hvor det sa STOPP! (PS: Dette blogg innlegget ble skrevet før jeg dro til legen...) Fortsettelsen kommer imorgen, "Hva gjør man når det sier stopp?" Comments are closed.
|
Gründer Caroline
|