... fortsettelse på gårsdagens innlegg. Alt annet enn det å være sammen med Assistenten min ble et ork. Orket ikke jobbe, eller forholde meg til alle de rundt meg som skulle ha en bit av meg, eller forventet at jeg skulle ta stilling til 1000 ting. Eneste jeg ville, var å være sammen med jenta mi (og takk for at det var det som var lyspunktet)! For når alt kommer til alt, er det desidert viktigste i mitt liv, ungen min! Som sagt, alt annet var et mareritt. Jeg hadde ikke lenger gleden av å jobbe, pynte meg, gå ut eller prate med folk. Jeg trakk meg helt bort fra alle, og orket ikke forholde meg til noe/noen. Det hadde faktisk blitt nok for "selveste gründeren", som alltid motiverte de rundt seg. Hva nå? Jeg hadde bare gasset på, til tross for at kroppen og sinnet mitt hadde sagt ifra over en LANG periode. Kanskje det var på tide å innse at jeg faktisk er et menneske og ikke en maskin? For min del handlet det ikke om å gi seg, men å fjerne meg fra faktorer som tappet meg for gleden og energien min. Jeg måtte begynne å luke vekk mennesker og situasjoner som ikke førte med seg noe godt. "Snill pike" syndromet måtte vekk. Hvorfor skulle jeg tilfredsstille alle andres behov, når det gikk på bekostning av mine egne? Det var da jeg følte på kroppen hva begrepet om føniksen betydde. Jeg hadde nådd bunnen, og nå var det kun en vei og det var opp! Jeg lot kroppen min få hvile, jeg skjønte at hvis jeg skulle fortsette i tempoet jeg hadde hatt måtte jeg bli snillere med meg selv. Lytte til kroppen. Jobbe hardt når jeg jobbet... MEN nå måtte jeg lære meg kunsten av å virkelig slappe av når jeg trengte en pause. Lære meg at hvis jeg skulle klare dette kjøret i mange år fremover, måtte jeg la batteriene mine lades opp. Jeg måtte ta grep. Nå hadde jeg kommet til et punkt hvor det var slutt på å la andre få bestemme over min glede. JEG tok nå tilbake makten over mitt liv! Nå skal jeg ikke late som at det var en dans på roser, for bare det å gå en tur i solen var smertefullt. Men som det blir sunget "when the going gets tough the tough gets going"! Det er ikke et nederlag å gå på en smell, men man må reise seg igjen! Etter å ha snakket med en veldig god venninne av meg som sa "det er samme hva du gjør, men imorgen skal du ut i solen i en halv time! Det vil gjøre deg godt.". Jeg presset meg ut i solen. Jeg presset meg til å spise sunn mat, som kroppen min så sårt trengte. Jeg måtte bruke redskapene jeg hadde lært da jeg gikk på NLP (psykologi), jeg måtte omprogrammere hjernen min. Greit jeg var nede, men nå skulle jeg opp, og det med ny lærdom. Man har jo hørt skrekk historier om at det kan ta år å komme seg på beina igjen etter at man har gått på en smell. Heldigvis slapp jeg det! Men jeg har fått en ekstrem respekt for det å ha balanse i livet. Det er jo topp å gi full gass om man løper 60 meter'n, men skal man løpe maraton må man tenke litt mer over hvordan man bruker kreftene sine. Og jeg... Jeg kommer aldri til å gi opp, så derfor har jeg lært en av de viktigste tingene jeg har lært til nå:
PS: Som jeg sa i forrige innlegg hadde jeg skrevet disse innleggene før jeg hadde vært hos legen... Ja det gikk så langt at jeg virkelig måtte luke ut mulighetene til at jeg var syk. Jeg levde ikke jeg bare eksisterte! Uken etter legetimen ringte legen meg, og ja jeg var syk... Så egentlig er punkt nr 1 over å oppsøke lege når man ikke kjenner seg selv igjen, Det er blitt så "normalt" å gå på en smell, og derfor utelate å sjekke om det kan være noe galt. Det var faktisk en lettelse å vite at dette ikke var sånn jeg hadde blitt, men at det var sykdommen som gjorde det. Og eneste rådet fra legen var å hvile masse, og være snill med seg selv. Det lærte meg at uansett om man er syk eller ikke, så må man lytte til kroppen. Det er den som bærer deg rundt hver dag. Jeg vet at jeg vil bli frisk, det kommer bare til å ta tid. Og ettersom jeg nå har lært meg til nettopp det å se signalene, opplever jeg at jeg ikke lenger er så sliten hele tiden, og klarer mye mer enn for bare få uker siden:) Så det er bare en vei, og det er opp! Comments are closed.
|
Gründer Caroline
|