Er det noe som virkelig hører til en baby shower fest, er det bleiekaken. Den kan også brukes som pynt på dåpsdagen, og det er bare fantasien som setter grenser. Hvem har sagt at bleiekaken må være rund og i tre etasjer? Denne bleiekaken er inspirert av hvilken gave det er å få et barn, himmelen og engler. Bleiekaken er delikat pyntet med englevinger, glorie, perler og tyll. Toppen prydes av en gave som symboliserer barnet. Her viser vi hvordan man kan lage en unik og en annerledes bleiekake, til den store dagen;) Dette trenger du for å lage kaken:
Fremgangsmåte: 1. Sett sammen 14 bleier som på bildet under (bleien brettes en gang på midten). Ca hver tredje bleie setter du motsatt vei, slik at stabelen blir så rett som mulig. 2. Lag tre rader med 14 bleier, og sett de ved siden av hverandre. 3. Lag to rader med 7 bleier, som vist under. 4. Sett radene med 7 bleier på toppen av kaken, på midten. 5. Finn frem 5 cm bredt silkebånd og nåler. Nå skal etasjene festes sammen! :) 6. Nå er det klart for å lage "gaven" som skal ligge på toppen av kaken, som symboliserer barnet. Til denne delen trenger du 4 bleier, tynt bånd i hvitt og grått og hvit tyll. 8. Legg "gaven" på toppen, og fest englevingene og glorien på bleiekaken. 9. Ta frem den blå og hvite tyllen, dette skal bli en sky på siden av kaken. Fest skyen mellon etasjene og i båndet på den første etasjen... Fest det søte perlebåndet rundt på kaken.... Og *VIPS* du har en flott bleiekake som er helt unik!!! Håper du ble inspirert;) Hilsen I nettbutikken har vi det du trenger for å lage din egen bleiekake, til ferdige kaker som er klare til å "serveres".
Som du kanskje har skjønt elsker jeg ting som gir positiv energi, og ord er mektige. Derfor vil jeg fremover dele noen av mine favoritt sitater, som gjør at man gir ekstra gass! Dette sitatet kom jeg over da jeg leste "Bli best" av Erik Bertrand Larssen, og det gjorde noe med meg. Jeg vet at min styrke er at jeg aldri gir opp, men jeg skal love deg at det kommer dager hvor du ikke har fullt så mye mye giv innenbords. Jeg har skrevet dette sitatet på speilet på badet mitt, og på de tyngre dagene er det å viktig å kunne motivere seg selv.
Da stiller jeg meg spørsmålet "Er du seriøst en quitter?", og da må jeg som regel le litt inni meg... For jeg vet jo at det å slutte eller å gi opp, ALDRI er et alternativ! Gi opp... Det får andre stå for. Jeg. Jeg gir ALDRI opp. Veien blir til mens man går og noen ganger må man bare gjøre om litt på kursen, ja. Men gi opp? ALDRI. Hvis man skal bli best på noe, må du ikke tro at du kan klare det. Du må VITE det! Alle partikklene i kroppen din skal rope "DETTE FIKSER DU!". Dette leder over til neste sitat. Første gangen jeg hørte det, var da jeg trenet. Jeg løp til jeg fikk blodsmak i munnen. Du lurer kanskje på hva jeg hører på når jeg trener..? Det er faktisk ikke musikk (selv om jeg elsker det!), det er motivasjons "taler"! Og i den ene talen kommer sitatet du ser under. ... fortsettelse på gårsdagens innlegg. Alt annet enn det å være sammen med Assistenten min ble et ork. Orket ikke jobbe, eller forholde meg til alle de rundt meg som skulle ha en bit av meg, eller forventet at jeg skulle ta stilling til 1000 ting. Eneste jeg ville, var å være sammen med jenta mi (og takk for at det var det som var lyspunktet)! For når alt kommer til alt, er det desidert viktigste i mitt liv, ungen min! Som sagt, alt annet var et mareritt. Jeg hadde ikke lenger gleden av å jobbe, pynte meg, gå ut eller prate med folk. Jeg trakk meg helt bort fra alle, og orket ikke forholde meg til noe/noen. Det hadde faktisk blitt nok for "selveste gründeren", som alltid motiverte de rundt seg. Hva nå? Jeg hadde bare gasset på, til tross for at kroppen og sinnet mitt hadde sagt ifra over en LANG periode. Kanskje det var på tide å innse at jeg faktisk er et menneske og ikke en maskin? For min del handlet det ikke om å gi seg, men å fjerne meg fra faktorer som tappet meg for gleden og energien min. Jeg måtte begynne å luke vekk mennesker og situasjoner som ikke førte med seg noe godt. "Snill pike" syndromet måtte vekk. Hvorfor skulle jeg tilfredsstille alle andres behov, når det gikk på bekostning av mine egne? Det var da jeg følte på kroppen hva begrepet om føniksen betydde. Jeg hadde nådd bunnen, og nå var det kun en vei og det var opp! Jeg lot kroppen min få hvile, jeg skjønte at hvis jeg skulle fortsette i tempoet jeg hadde hatt måtte jeg bli snillere med meg selv. Lytte til kroppen. Jobbe hardt når jeg jobbet... MEN nå måtte jeg lære meg kunsten av å virkelig slappe av når jeg trengte en pause. Lære meg at hvis jeg skulle klare dette kjøret i mange år fremover, måtte jeg la batteriene mine lades opp. Jeg måtte ta grep. Nå hadde jeg kommet til et punkt hvor det var slutt på å la andre få bestemme over min glede. JEG tok nå tilbake makten over mitt liv! Nå skal jeg ikke late som at det var en dans på roser, for bare det å gå en tur i solen var smertefullt. Men som det blir sunget "when the going gets tough the tough gets going"! Det er ikke et nederlag å gå på en smell, men man må reise seg igjen! Etter å ha snakket med en veldig god venninne av meg som sa "det er samme hva du gjør, men imorgen skal du ut i solen i en halv time! Det vil gjøre deg godt.". Jeg presset meg ut i solen. Jeg presset meg til å spise sunn mat, som kroppen min så sårt trengte. Jeg måtte bruke redskapene jeg hadde lært da jeg gikk på NLP (psykologi), jeg måtte omprogrammere hjernen min. Greit jeg var nede, men nå skulle jeg opp, og det med ny lærdom. Man har jo hørt skrekk historier om at det kan ta år å komme seg på beina igjen etter at man har gått på en smell. Heldigvis slapp jeg det! Men jeg har fått en ekstrem respekt for det å ha balanse i livet. Det er jo topp å gi full gass om man løper 60 meter'n, men skal man løpe maraton må man tenke litt mer over hvordan man bruker kreftene sine. Og jeg... Jeg kommer aldri til å gi opp, så derfor har jeg lært en av de viktigste tingene jeg har lært til nå:
PS: Som jeg sa i forrige innlegg hadde jeg skrevet disse innleggene før jeg hadde vært hos legen... Ja det gikk så langt at jeg virkelig måtte luke ut mulighetene til at jeg var syk. Jeg levde ikke jeg bare eksisterte! Uken etter legetimen ringte legen meg, og ja jeg var syk... Så egentlig er punkt nr 1 over å oppsøke lege når man ikke kjenner seg selv igjen, Det er blitt så "normalt" å gå på en smell, og derfor utelate å sjekke om det kan være noe galt. Det var faktisk en lettelse å vite at dette ikke var sånn jeg hadde blitt, men at det var sykdommen som gjorde det. Og eneste rådet fra legen var å hvile masse, og være snill med seg selv. Det lærte meg at uansett om man er syk eller ikke, så må man lytte til kroppen. Det er den som bærer deg rundt hver dag. Jeg vet at jeg vil bli frisk, det kommer bare til å ta tid. Og ettersom jeg nå har lært meg til nettopp det å se signalene, opplever jeg at jeg ikke lenger er så sliten hele tiden, og klarer mye mer enn for bare få uker siden:) Så det er bare en vei, og det er opp! Vil starte med å si at jeg velger å dele denne historien, fordi dette også er en del av hverdagen. Jeg ønsker å gi et reelt bilde av det å være gründer her på bloggen, og da vil jeg også vise baksidene ved det å alltid skulle gi 100% (les 200%). For en tid tilbake, fikk jeg en aha opplevelse. Det var ikke bare ett menneske som som hadde sagt at jeg burde å ta noen pust i bakken, og ikke gi 200% hele tiden. Jeg vet jeg har ekstreme krav til meg selv. Det er ikke bra nok å jobbe 8 timer om dagen, selv om jeg er alenemamma, og må som alle andre alenemammaer gjøre alt selv når det kommer til Assistenten. For mottoet mitt er "Det er når andre gir seg, at du fortsetter!!". Da sier det seg selv at jeg ikke er fornøyd før jeg i snitt jobber minst 10 timer om dagen. I tillegg til det må jo selvfølgelig huset se ordentlig ut. Vennskap må pleies. Øve til spillejobber. Lage sunne og gode middager. Møter. Planlegging av nye prosjekter. Diske opp med smakfulle frokoster. Vaske og brette klær. Holde ut med en hund som konstant bjeffer (hehe skal introdusere henne senere;). Leke "alle mine kyllinger kom hjem", pusle, tegne, ja være en lekekompis med Assistenten... Og mestrer alt det andre livet har å by på. Listen er laaaang...... Alle disse tingene hver for seg går jo kjempe fint, men når man legger de sammen, legger til et samlivsbrudd på toppen med alt det fører med seg... Man fortsetter å gi 200% gass... Og dette varer i 2 år, burde til og med mine varsel lamper slått seg på. Men nei da! Selvfølgelig må jo jeg også klare å mestre det å være verdens beste mamma for min lille Assistent. Jeg elsker jo jobben min, så selvfølgelig skulle jeg alltid gjøre alt, på alle plattformer slik at jeg alltid var innovativ. Herregud, jeg har jo et fantastisk hus og har hjemmekontor, så huset må jo se bra ut... "Jeg er da ikke lat!". Hvis jeg et sekund lyttet til kroppen min, begynte jeg å kjenne at jeg faktisk var mer enn sliten, men jeg valgte å ignorere det. Selvfølgelig skulle jeg klarer ALT! "Det er jo når andre gir seg, at jeg fortsetter!". Så jeg fortsatte. Faren er at etterhvert, går denne "sliten" over i utmattelse og jeg tror ikke det var mange som så hvor innmari jeg slet for å klare å holde alle ballene i luften. Jeg tok på meg game face, smilte og latet som om jeg klarte det med glans. Ennå jeg merket at jeg var ordentlig "knekjørt" fortsatte jeg vel et helt år i samme tempo. Til en dag, hvor det sa STOPP! (PS: Dette blogg innlegget ble skrevet før jeg dro til legen...) Fortsettelsen kommer imorgen, "Hva gjør man når det sier stopp?" Det kan nok høres litt kynisk ut, men når det kommer til business er det ekstremt viktig å ha fokus! Derfor er det viktig å hele tiden ta en sjekk på hvordan man ligger an, og bli bevisst på hvordan man bruker tiden sin. Ønsker man å stadig bli bedre, og komme nærmere målet sitt, er det viktig å bruke tiden og energien sin på rett sted.
Nå tenker jeg personlig at punkt nr 3. på bildet over lett kan missforstås. Men når du gjør ting som gjør deg glad, fører det til at du jobber hardt og du blir bedre på det du gjør. Når du blir bedre, vil pengene komme av seg selv. Så ikke kast bort arbeidstiden din på ting som ikke fører til resultater, for firmaet skal jo vokse og bli større. Resultatet av å gjøre personlige ting i arbeidstiden, fører hverken til at du blir bedre i jobben din eller at du kommer nærmere målet. Så fokus, fokus og atter fokus;) ... kjede meg! Det å skulle gjøre "ingenting" en dag, det er jeg ikke god på. Jeg har prøvd å lære meg det, men det fungerer ufattelig dårlig!
Er sikkert flere som kan kjenne seg igjen i det. For gangen i en slik dag for meg er:
|
Gründer Caroline
|